Det er morgen og stille i leiligheten. Ingen bare føtter som tasser over kjøkkengulvet, ingen lukt av morgenkaffe, ingen musikk fra radioen, ingen egg som blir kokt eller trygge armer som krøller seg rundt meg. Kun en tom stillhet i fraværet av han som er borte. Borte for alltid. Nå er det bare stillheten og jeg igjen. 

I gangen står turskoene og roper på meg. Jeg er ikke tung å be i dag heller. Jeg snører på meg skoene med raske bevegelser og tripper ned de tre etasjene i den gamle bygården. På vei ut av den slitte, tunge ytterdøren slår lukten av saltvann mot meg før et vindkast virvler det lange håret mitt i alle retninger. Jeg blir ofte overveldet av vindens pågåenhet her jeg bor, men jeg har begynt å forstå at jeg må lære meg å leve med dens skiftende og uforutsigbare natur. Sånn er det å leve ved havet. Jeg setter retningen mot gatene som er omgitt av vakre bygårder i jugendstil. Jeg vet de gir ly for vinden. 

Det er stille i gatene. Bare noen få biler og mennesker å se. Det er som om stillheten følger etter meg. Umiddelbart prøver jeg å gå raskere for å riste den av meg. Men kroppen vil ikke. Sykdomsperioden til han som er borte har tatt alle kreftene mine. Det er som om hele kroppen insisterer på å gå sakte, foruten om hodet.

Jeg kommer ikke langt i dag heller. Jeg holder ut noen gater og ender i byparken. En benk inviterer meg til en pause. Jeg legger meg ned med hendene bak hodet. Over meg ruget et svært tre. Stammen er så stor at jeg ikke vet om jeg klarer å holde rundt den. Greinene er kraftige og bladene danner en grønn mønstrete himmel. Jeg lurer på hvor gammelt treet må være. Tenker på alt det har sett og maktet å stå i. Store røtter bølger seg over bakken og vitner om et sterkt rotsystem. Jeg tenker vi har mye å lære av naturen. Den går gjennom årstidene og skiftningene med ro og tålmodighet. Den vokser sakte, motsetter seg ikke endringer eller ønsker at noe skal være på en spesiell måte. Den lever i aksepten av alt som er og lever i full tillit.

Tilbake ved bygården går jeg sakte opp de lange trappene til leiligheten. Stopper og titter ut gjennom vinduet laget i jugendstil. Lar fingrene følge de vakre sorte linjene som snirkler seg over glasset med toner i rødt, gult og blått. Så står jeg utenfor leiligheten. Låser sakte opp døren før jeg nølende går inn. Jeg tar av meg skoene mens jeg sukker tungt. Kjenner på klumpen i magen at stillheten ikke har reist. Jeg går videre til kjøkkenet og lager meg en kopp kaffe. Håper stillheten tar hintet om å gå, men i stedet kommer den nærmere og nærmere. Den er klebrig og høylytt på en stillferdig måte. Med kaffikoppen i hånden synker jeg ned på kjøkkenstolen mens øynene følger en båt som går sakte forbi utenfor vinduet. Kjenner på savnet etter han som brukte å sitte her og drikke kaffe sammen med meg. Han jeg kunne snakke med om alt. Han som var hele mitt liv. Jeg kjenner på savnet samtidig som jeg kjenner stillhetens hvisken blir øredøvende. Til slutt får jeg nok. Jeg orker ikke stillhetens tilstedeværelse mer.

Det blir over en kopp kaffe, på det lille koselige kjøkkenet med hvit gammel kjøkkeninnredning og lyseblå vegger, at jeg møter stillheten. Den har ønsket å danse lenge, men jeg har avvist den hver gang. Jeg tar en munnfull med kaffi mens jeg iakttar den. Den er stillferdig, pågående, nær og trykkende. Jeg kjenner at den gjør meg ør. Pulsen øker og turskoene hvisker fra gangen. Snart roper de, men jeg vet at denne gangen må de bli stående. Jeg vet jeg må danse i dag, men jeg kjenner ikke bevegelsene. Så banker håpløsheten på og like etter etter stormer frykten inn. Jeg forstår ikke hvordan jeg skal gå frem, men så ut av det blå kommer pusten å omfavner meg. Dens rolige rytme viser meg at den vil være brobygger mellom meg og stillheten. Den holder meg bestemt og trygt og litt etter litt kjenner jeg at jeg tar imot invitasjonen. Forsiktig strekker jeg hånden ut til stillheten. 

Hardt blir jeg kastet i alle retninger uten noen form for retning eller rytme. Det er en stormfull dans. Jeg vagler og mister balansen. Pusten innhenter meg igjen og forsikrer meg om at den holder meg før jeg blir kastet ut i nok et rundkast. Jeg er stivbent, vet ikke hvor jeg skal tråkke men gradvis blir jeg med i de turbulente vindkastene. Stadig fyller pusten meg med en rytme av ro før jeg nok en gang våger å slippe meg nærmere inn i armene til stillheten. Jeg føler meg modig, men så kommer frykten å hvisker at det kan være lurt å flykte. Jeg kjenner meg enig, men pusten tar meg i nakken og jeg stålsetter meg mens jeg forviser frykten. Sakte, sakte i denne virvelvinden av en dans gir jeg stillheten fritt spillerom. Tårene renner nedover kinnene, pusten beveger seg hurtig, halsen er trang, hjertet banker hardt, mens jeg faller og faller åpenhjertig inn i stillheten. Gradvis gir jeg slipp og hengir meg til stillhetens dans. Rytmen endrer seg. Bevegelsene blir lengre, roligere og på et magisk vis danser vi sammen. 

Utslitt synker jeg sammen på gulvet. Lukker øynene og gir slipp på all uro og spenninger som har jeg har bært lenge. Dønningene fra bølgene utenfor omfavner meg med ro. Jeg puster ut. Lar kroppen hvile tungt mot tregulvet mens pusten finner sin naturlige rytme. Jeg kjenner roen bre seg i kroppen. 

Jeg blir liggende å lytte etter den tyngende stillheten. Men jeg kan ikke finne den. Med alle sansene leter jeg, men den er borte og jeg innser at i fraværet av motstand er den ikke mer. At friheten ligger i å la alt få fritt spillerom. At å rømme eller kjempe skaper friksjon mens jeg i min natur er helt fri. Gradvis faller jeg dypere inn i stillheten til jeg er fullstendig borte. Stillheten og jeg har blitt ett.