Jeg står ved kjøkkenbenken og smører meg lunsj da solen titter inn og vinker på meg. Jeg tar hintet og forstår jeg skal spise ute i dag. Jeg rydder opp på kjøkkenet og går ut og rigger meg til ved et lite bord der en stemorsblomst står og ønsker meg velkommen. Jeg slipper meg ned på stolen og kjenner samtidig at solen sender et fyrverkeri av varme stråler mot meg og hvisker at det er tid for hvile. Jeg tar en dyp innpust og puster godt ut mens jeg prøver å lande i dette øyeblikket. Så rumler magen og jeg strekker hånden ut mot knekkebrødet med pesto, hvitost, litt spekeskinke og paprika. En bit fyller straks munnen og jeg omfavner den salte smaken før jeg mikser den med en søt drue. Jeg er i en slags sanseopplevelse mens jeg kjenner magen fylles opp og etter hvert tar jeg imot solens oppfordring og lener meg mot veggen, slipper skuldrene ned og synker inn i tilstedeværelsen. 

Jeg lukker øynene og blir oppmerksom på lydene rundt meg. Jeg hører en fugl synge sin gledes sang før en annen overgår den andre med en helt annen toneart. Jeg hører vingene flakse mellom trærne. De har det travelt fuglene nå om dagen. Så hører jeg det krafse i fugleburet på veggen. Det er en liten kjøttmeisfamilie som bor der. Jeg titter bort og ser om de har tenkt å komme ut men ingenting skjer. Så legger jeg merke til skyggedansen til bladene på bakken. Jeg hører vinden suse, bladene rasle og humlen som summer. Også kommer denne intense følelsen i brystkassen og brer seg ut i hele kroppen min. Denne varme følelsen av å være så takknemlig og heldig som får lov å oppleve akkurat dette øyeblikket. Jeg kjenner jeg må smile og at jeg nesten får lyst å hoppe av glede for det er som en eksplosjon innvendig. Jeg kjenner meg så uendelig rik og jeg tar meg i å tenke at jeg trenger ikke noe mer enn dette. For det er nettopp dette som gjør at jeg kjenner meg levende. Å få være fullstendig tilstede i naturens magi. 

Tankene vandrer og jeg tenker på en tilfeldig samtale jeg hadde på dagligvarebutikken her om dagen. Jeg snakket med en person i femtiårene med fin utdanning, god jobb, hus og barn. Han lurte på hva jeg jobbet med og jeg fortalte gledelig om mindfulness, hva den har gitt meg og hvor betydningsfull denne jobben er for meg. Men han fanger ikke innholdet i hva dette med tilstedeværelse handler om men henger seg opp i hvor inntektsgivende det jeg jobber med er. Det er ikke første gangen jeg får dette spørsmålet. Jeg synes det er interessant at det er så mange som er så opptatt av dette med penger, men jeg opplever sjelden at det er noe snakk om at vi ser det opp mot forbruk og livsglede. Det er som vi ønsker mest mulig penger og til mer vi har til mer forbruker vi. Men hva om vi snur på det hele og ser først på hva vi må ha for å leve et godt liv også tener vi penger ut fra det. Og ikke minst at vi jobber med det vi elsker og ikke lar dette med penger styre hvilken jobb vi velger. Vi har så lett for å tro vi må ha så mye penger og ting for å ha det bra i livet og vi ender opp med å tro at lykken ligger i tingene og det å eie noe.

Jeg undrer meg på hva det er vi egentlig trenger for å leve et godt liv. Klart vi må ha dekket de grunnleggende behovene i livet, men sånn utover det, hva trenger vi egentlig? Solen bader meg på nytt i varme solstråler og det står så klart for meg at det er tilstedeværelsen som gjør meg rik. Det er ikke pengene som gir meg lykke, men det å være tilstede i eget liv og føle meg levende og hel på innsiden. Og det er nettopp dette jeg opplever naturen uttrykker midt i lunsjpausen min. Den stråler men lever likevel i stillhet, aksept og enkelthet. Den har ikke fokus på mangler men lever i fullstendig tillit til at den blir ivaretatt og at alt utfolder seg slik som det skal.

Vel, så var det noen tanker som kom på en solrik dag. Jeg prøver jo å leve livet mitt ut fra mitt beste, men kan ikke eie noen meninger for deg. Jeg håper likevel at du er bevisst på hvordan du lever og hva du trenger. Har du tenkt på hva det er som gjør det rik? Sånn ordentlig rik, ikke i det materielle men i hjertet?